?Hva med en liten oppdatering?..

Nei da, jeg har ike tenkt å fortelle hva som skjer i livet mitt nå, men bare si ifra om at jeg ikke kommer til å bruke denne bloggen på en stund. Somdere sikkert har skjønt... Nå er jeg jo verken i Brasil eller på Madagaskar, og det er derfor lettere å treffe de fleste enn det det var der. Men kommer til å beholde bloggen her, så jeg kan gå inn selv og kikke av og til. Og mimre om tiden i o store utland...
Men skal ikke se bort fra at dersom, eller når, jeg reiser tilbake til Brasil, så kan bloggen bli tatt i bruk igjen.
Dere får bare ha en fin høst og nyte det deilige været!

"Tralala, klem FM, tralala!"

Farvel Madagaskar

AAAA, dette har vaert ei deilig/kvalm uke. Vi har nemlig vaert med paa turne med misjonsbaaten Shalom. Heldigvis slapp jeg den verste sjosyken, men litt ble det jo.
Varmen var nok det som preget meg mest. Det var en heftig temperatur. Saa selv i stilleliggende stilling ble jeg gjennomvaat.
Vi fikk oppleve utrolig mye spennende og se litt av det "virkelige" misjonaerlivet. Blant annet besokte vi noen menigheter, skoler og ordforer.

I morgen kveld vender vi nesa hjemover mot Norge. Det blir koselig aa treffe venner og familie igjen. Men ogsaa litt rart aa reise fra Madagaskar. Jeg har jo tross alt vaert her i tre maaneder, og etter hvert begynt aa trives ganske godt. Tenk aa komme hjem uten at noen "bryr seg3: ingen som snur seg etter meg paa gata og roper "vahasa" eller som alltid gir meg det beste (plass ved bordet, mat som de egentlig ikke har raad til+++). Hvordan blir det aa komme hjem og oppleve prisene som skyhoye dersom et maaltid paa restaurant koster mer enn 35 kr? Og hva med aa sove lenger enn klokka 0700 nesten hver dag?

naa har jeg ogsaa sendt inn soknad til hva jeg skal neste aar. Men har enda ike bestemt meg helt. Tror nok det blir Oslo, men mer sikkert enn det er det ikke. Jeg sier ja takk til forslag eller meninger.

Saa til alle kjente og ukjente, venner og uvenner (haaper/tror ikke det er saa mange), gutter og jenter, gassere, nordmenn og brasilianere; ha ei fortsatt fin uke og maa Gud velsigne dere (som Han stadig vekk gjor med meg)!

Mimresang fra Shalom:
Gledens Herre, vaer vaar gjest
ved vaart bord i dag.
Gjor vaart maaltid til en fest
etter ditt behag.

Snufs...

Nå har vi forlatt Fandriana og alle lærerstudentene der. Det var skikkelig hardt å ta farvel med dem. Spesielt noen av dem jeg har fått mest kontakt med. Det som er ekstra ille er at jeg sannsynligvis ikke kommer til å treffe dem igjen i dette livet. For hvor stor sannsynlighet er det for at de kommer til å reise til Norge, eller at jeg kommer til å reise til Madagaskar mens de enda bor i Fandriana. Nesten lik null.
De siste tre ukene har vært skikkelig bra. Jeg har undervist med stor iver. Og laget danser til sterke verb på engelsk. Studentene har vært skikkelig engasjerte og morsomme. Spesielt gøy synes de det er om vi synger, eller om de får meg til å dumme meg ut. Som for eksempel da de prøvde ¨å lære meg en gassisk dans midt i en engelsktime. det tok helt av, og vi trengte en liten pause på å roe oss ned igjen. Ellers har jeg stort sett tilbragt tre timer hver søndag i kirka, uten å forstå noe som helst. Ikke alltid like givende, men det er vanligvis ett eller annet jeg kan holde på med. For eksempel lese i Bibelen eller gjøre grimaser til en unge som sitter foran meg. Nå på søndag var det ei lite jente som kom alene og satte seg ved siden av meg. Jeg hadde aldri sett henne før, men hun satt der under hele gudstjenesten. Hun var visstnok alene, men mer enn det forstod jeg ikke. Under auksjonen kjøpte jeg et kakastykke til henne. Da ble hun helt overlykkelig, og jeg kjente meg glad inni meg over å kunne glede noen med så lite.
Nå er vi i Antsirabe, og skal videre til Tana og Majunga. Gleder meg til ei uke på Shalom. Blir spennende å se hvordan arbeidet der fungerer, og hvordan det er i den delen av landet.
det er bare to og ei halvuke til jeg skal hjem. Deilig, men litt vemodig. Trives faktisk veldig godt her nå.
Og hvis det er noen som vet hva jeg skal studere til høsten, er det bare å si det til meg!

"Hanen stend på stabburshella... tralallala" (sundet kanon på avslutningsfesten vår)

PS: Gjett hva jeg fant på internatet her på tunet i Antsirabe? En sjakk matt- cd, og playbacken til Godteri og snacks. Spiren er verdensberømte på Madagaskar!!!

Snufs...

Nå har vi forlatt Fandriana og alle lærerstudentene der. Det var skikkelig hardt å ta farvel med dem. Spesielt noen av dem jeg har fått mest kontakt med. Det som er ekstra ille er at jeg sannsynligvis ikke kommer til å treffe dem igjen i dette livet. For hvor stor sannsynlighet er det for at de kommer til å reise til Norge, eller at jeg kommer til å reise til Madagaskar mens de enda bor i Fandriana. Nesten lik null.
De siste tre ukene har vært skikkelig bra. Jeg har undervist med stor iver. Og laget danser til sterke verb på engelsk. Studentene har vært skikkelig engasjerte og morsomme. Spesielt gøy synes de det er om vi synger, eller om de får meg til å dumme meg ut. Som for eksempel da de prøvde ¨å lære meg en gassisk dans midt i en engelsktime. det tok helt av, og vi trengte en liten pause på å roe oss ned igjen. Ellers har jeg stort sett tilbragt tre timer hver søndag i kirka, uten å forstå noe som helst. Ikke alltid like givende, men det er vanligvis ett eller annet jeg kan holde på med. For eksempel lese i Bibelen eller gjøre grimaser til en unge som sitter foran meg. Nå på søndag var det ei lite jente som kom alene og satte seg ved siden av meg. Jeg hadde aldri sett henne før, men hun satt der under hele gudstjenesten. Hun var visstnok alene, men mer enn det forstod jeg ikke. Under auksjonen kjøpte jeg et kakastykke til henne. Da ble hun helt overlykkelig, og jeg kjente meg glad inni meg over å kunne glede noen med så lite.
Nå er vi i Antsirabe, og skal videre til Tana og Majunga. Gleder meg til ei uke på Shalom. Blir spennende å se hvordan arbeidet der fungerer, og hvordan det er i den delen av landet.
det er bare to og ei halvuke til jeg skal hjem. Deilig, men litt vemodig. Trives faktisk veldig godt her nå.
Og hvis det er noen som vet hva jeg skal studere til høsten, er det bare å si det til meg!

"Hanen stend på stabburshella... tralallala" (sundet kanon på avslutningsfesten vår)

PS: Gjett hva jeg fant på internatet her på tunet i Antsirabe? En sjakk matt- cd, og playbacken til Godteri og snacks. Spiren er verdensberømte på Madagaskar!!!

Klar for siste innspurt

Nå har jeg vært ei uke i Antsirabe (Lille-Norge), og er temmelig sliten. Vi har hatt ansvar for barna hele uka. Og selv om det har vært gøy, har det vært krevende. Noen dager har jeg stuppet i seng kl 21.00. og sovnet med en gang. Livet er hardt, dere... Blant det vi har gjort, er gipsmasker, skattejakt, dansing og tegning.
Og i går var det Nordmannsforbundsfesten. Det var skikkelig stas; med det fineste vi hadde av klær og gourmetmat (trøfler, laks og norsk konfekt). Temaet var eventyr, og ungdommene hadde ansvar for underholdninga. Vi mimte,danset og sang. Miriam og jeg hadde skrevet om eventyrsvisa slik at teksten passet til melodien til "Come together". Den ble skikkelig bra! Og jeg danset klassisk med en papirfugl i hånda, til Nocturne. Se det for dere! (Det var bare tulledans, altså)
I morgen tidlig kl 07.00. tar vi taxibros tilbake til Fandriana. Denne siste perioden blir på ca tre uker. Da gjelder det å utnytte tida og mulighetene maks. Både til å lære studentene engelsk, og til selv å bli bedre kjent med kulturen og menneskene. Selv om jeg nok blir litt isolert (uten internett), tror jeg det kommer til å bli greit. Nå går liksom det meste mye lettere. Utrolig hvordan man blir vant til nye ting.
Og så, min store bekymring for tida: Hva skal jeg gjøre til høsten? ELler, rettere sagt: Hva skal jeg studere til høsten? Det virker for meg som et umulig valg. Så dersom noen har noen forslag eller vil be over det, så vær velkommen til det!

GRATULERER med dagen i morgen, pappa!

"Minstemann, minstemann, i Guds rike er ingen større enn ham.
Jeg blir kalt John, men det gjø'kke det grann.
Jeg er glad at jeg er minstemann"

(Fritt sunget av Ingunn)

Takk for sist!

Etter å ha vært en drøy uke i Morondava, tok vi med oss alle haldstudentene til Fandriana. Og til litt mer normal temperatur. Puhhh! Det var utrolig koselig å komme tilbake til til studentene ved SFM. Vi ble ønsket godt velkommen, og hele uka var de interessert i hva vi gjorde og hvor de andre vasaen var.
Den første helga var vi på tur til en landsby, tre timers gange fra Fandriana. Vi gikk i stekende sol, men hadde det koselig og sang mens vi gikk. Da vi kom fram ble det en lang pause, for bålet måtte tennes og risen kokes. Deretter var det fotballkamp mellom et lokalt lag og et lag fra SFM. Men for meg som ikke er veldig sprek i fotball, var det mye gøyere å sitte sammen med barna. De er så åpne, så plutselig hadde jeg en sittende på fanget som satt og koste med håret mitt. Og kameraer er de helt oppslukte i. "Film meg! Ta bilde av meg!", skriker de. Så det kan bli interessant å komme hjem og se på filmen og bildene. Ekte afrikaunger med ekte glede!
Om ettermiddagen spiste vi ris igjen. Og så var det et opplegg for studentene, og de lokale ungdommene. Vi hadde samtalegrupper om HIV/aids. Og etterpå skulle vi kose oss. Derfor fikk vi brus! Da ble det stemning. I tillegg til alt dette opplegget skulle de vise film og ha underholdning. Men da klokka var 21.11. var det tid for oss vasaer å gå og legge oss på stråmattene våre. For neste morgen var det tidlig opp for å spise ris, gå i kirka og så gå i tre og en halv time hjem igjen.
Solbrente og fine kom vi tilbake til Fandriana søndag kveld. Og trengte hele mandagen på å komme oss til hektene igjen.
Tirsdag var det valentinesday og bursdagen min. Det startet med at jeg skulle ha engelskundervisning, og at studentene sang for meg. Utrolig koselig. Senere på dagen bakte vi sjokoladekake. Det er ikke alltid like lett når man ikke vet helt hvordan ingrediensene funker. Så det ble litt-brent-sjokoladekake-med-smeltede-seigmenn. Mmmm... Det var litt rart å ha bursdag så langt hjemmefra, og uten ¨å ha dekning på mobilen. Snufs... Men men. Neste dag fikk jeg forresten gave fra ei av studenten. Det var en brus, en sjokolade og ei kjekspakke. Jeg ble nesten litt rørt, for jeg vet at hun ikke akkurat har mye penger.
Nå er vi i Antsirabe på MM. Vi som haldåringer har ansvar for barne- og ungdomsprogrammet. Så i morgen skal vi begynne å lage gipsmasker. Jeg gleder meg vilt, og håper å få lage ei til meg selv også.
Har hørt at det er ekstremt mye snø hjemme nå, men her er det varmt og mye sol. Så jeg håper dere koser dere i snøhulene deres. Og husk: bruk skjerf, lue og votter, så slipper dere å bli forkjølte.

Gud er god. Han lever! ÅÅ, Gud er god. Han elsker meg! Ye, ye, ye.

Varmt, varmt, varmt...

No er eg saa varm at eg nesten renn vekk! Sit i Morondava, ein by paa vestkysten av Madagaskar; saman med dei andre oystudentane fraa hald. Og etter det eg har faat med meg er det omlag 35 gradar her og klamt. Men er det ikkje slik me vil ha det?
Eg maa seie at den positive loven har hjulpet meg mykje, no ser eg lysare paa det meste. Og ting har byrja verte meit interessante. Det viktigaste for meg har vel vore aa undervise i engelsk paa laerarskulen i Fandriana. Makan til engasjerte og koselege elevar skal ein leite lenge etter. Og eg har verte ein slik laerar eg ikkje skulle ha verte: irriterande engasjert i engelsk grammatikk, smil at eg gloymer aa gje elevane pause. Har aldri fatta at adjektiv kan vere saa morosamt, men no ser eg det. Ikkje berre er det interessant, men eg foler at det er bruk for meg der. Dei treng saart engelsklaerare som snakkar ein engelsk som andre enn gassarane forstaar. I det heile tatt nokon som faar dei til aa vaage aa prate engelsk.
Av andre ting som har skjedd, kan det nemnast koking av ris paa fataperaen (gassisk kokestad), vitjing av ein doveskule her i Morondava, litt kvalme, mange nydelege born (mellom anna ein som alltid tissar paa buksa mi, for han har ikkje paa seg bleie...), mykje song (me har arrangert lovssongskveldar for studentane paa skulen) og vitjing paa eit sjukehus for spedalske.
Det var saerskilt doveskulen som gjorde inntrykk paa meg. Der bur det dove ungar som faar opplaering i det meste, pluss at dei laerer aa prate med lyd. Nokon klarte det veldig bra, medan andre sleit meir. Arbeidet er ikkje alltid saa lett sidan nokon av elevane ikkje kjem dit for dei er 13 aar. Men det var imponerande aa sjaa korleis laerarane tok seg av elevane, fortalde dei bibelhistorier og laerte dei korleis dei skulle faa fram rektige lydar til bokstavane og orda. Det var utruleg artig aa sjaa korleis elevane ba. Fire av dei stilte seg opp paa podiet og ba etter tur. Eg forstod noko av det. Men det var saeskilt han siste som gjorde inntrykk; eg trur berre han sa "kjaere Gud, takk, amen!".
I det heile tatt er det mykje eg faar oppleve her og mange inntrykk aa ta til seg. Mellom anna ein minibusstur paa atten timar, der vegen var saa humpete som eg aldri har sett for. Og det er rart aa tenkje paa at det allereie har gaatt ein maanad sidan eg kom til Madagaskar, det har gaat saa fort.
Og saa: Gratulerer med dagen til Astrid, Mona B (trur eg) og Maria Simone!
De faar ha det bra der dykk er i verda og ta vare paa dykk sjolve og dei som er rundt dykk!

Sitat Liv Hilda: "Aesj, det er blott i senga!!!" (I gaar kveld daa det var saa utruleg varmt at eg sveitta slik eg aldri har gjort for... Aesj...)

her gaar det jamman meg fort du...

Fyrst av alt maa eg seie at eg har sitte her i ti minutt og venta paa aa faa kome inn paa bloggen. Saa eg er temmeleg lei det. Men nok om den saka.
No er me endeleg kome til Fandriana og mott Ingunn og Tonje. Det er her me skal ha basen vaar dei neste maanadana. Ein liten landsby, som me enno ikkje har utforska heilt. Men noko er i alla fall sikkert; dei bruker HIB (les: hull i bakken) som do. Av andre ting eg har merka meg er mellom anna sterk sol, mykje latter og synging kl 05.00 om morgonen. Men det gjer ikkje saa mykje, for me staar opp i halv seks/seks tida uansett.
Det me skal gjere her, er aa undervise engelsk paa laerarskulen og jobbe paa ein forskule. Mykje av tida gaar med til aa lage mat (les:ris). Ein maa lage seg paa omlag to timar baade for lunsj og kveldsmat. Frukosten lagar me paa norsk vis. Me bakar tebriks, som er overraskande gode til meg aa vere.
Naar det gjeld kulturen er den saa annleis som han kan faa vere. Det er i alle fall intrykket mitt. Gassarane har ein heilt anna maate aa vere direkte paa enn det eg er vandt med. Til dome: noko av det fyrste eg fekk hoyre, var at eg var hog, kjempehog. Og i gaar var det ei som kom til meg, strekte armane ut saa langt ho kunne og peika paa meg medan ho lo. Ho meinte at eg var tjukk. Fyrst tenkte eg at eg skulle peike attende og vise ho at ho var minst like tynn som eg var tjukk. Men eg tok meg i det, og tenkte at det er jo ho som er paa heimebane. Og seinare klarte eg aa le av det heile. Utruleg kva eg klarer aa vende meg til.
Det er ikkje til aa kome ifraa at eg saknar Brasil, og av og til Noreg. Men etter ei dryg veke paa denna oya, har eg faatt eit lysare syn paa aa vere her. Det er mykje aa gjere og mykje aa sjaa. Og sjolv om det er litt rart, saa vert eg fakta meir eller mindre komfortabel med at menneska ropar "vasa" etter meg og stirrar.
Saa nokre ting eg maa nemne; Ragnhild vart 21 aar 17. januar. Gratulerer! Trur det er denna helga det er reunion paa sufh. Skulle gjerne ha vore der. Saa om nokre av dykk (hehe, dykk/dykking) les detta, maa dykk helse til alle og ha ei super helg. snufs...
Saa haaper eg at alle hugsar bursdagen min 14. februar. Ikkje det at det er saa lett aa faa tak i meg, men...
Sidan detta er ein internettkafe med begrensa kapasitet, er det ikkje mogleg for meg aa leggje ut bilete. Men det kjem!
Vil ynskje dykk alle Guds velsigning! Det har vore godt aa kjenne Ham no siste veka. Og opplevd at Han leggjer ting til rette for meg.

God og sveitt klem fraa Aina (for Liv paa gassisk er aina)

Den positive lov

Tenk positive tanker
si positive ord
gjor positive handlinger
og det positive gror

(denna hang paa doen hjaa Eva og Jan Erik for omlag aatte aar sidan. Daa Guro og eg vitja dei. Alt kjem til nytte ein vakker dag...)