Kva Liv Hilda gjer paa...

Detta aaret gaar eg pa Hald Internasjonale Senter der eg gaar paa linja Team Nettverk. No har eg byrja praksisperioden min og vil proeve aa fortelje litt om kva eg gjer her. Det hadde vore koseleg aa ha faatt litt meldinger paa kva som kan verte betre eller berre ei helsing.

søndag, februar 26, 2006

Klar for siste innspurt

Nå har jeg vært ei uke i Antsirabe (Lille-Norge), og er temmelig sliten. Vi har hatt ansvar for barna hele uka. Og selv om det har vært gøy, har det vært krevende. Noen dager har jeg stuppet i seng kl 21.00. og sovnet med en gang. Livet er hardt, dere... Blant det vi har gjort, er gipsmasker, skattejakt, dansing og tegning.
Og i går var det Nordmannsforbundsfesten. Det var skikkelig stas; med det fineste vi hadde av klær og gourmetmat (trøfler, laks og norsk konfekt). Temaet var eventyr, og ungdommene hadde ansvar for underholdninga. Vi mimte,danset og sang. Miriam og jeg hadde skrevet om eventyrsvisa slik at teksten passet til melodien til "Come together". Den ble skikkelig bra! Og jeg danset klassisk med en papirfugl i hånda, til Nocturne. Se det for dere! (Det var bare tulledans, altså)
I morgen tidlig kl 07.00. tar vi taxibros tilbake til Fandriana. Denne siste perioden blir på ca tre uker. Da gjelder det å utnytte tida og mulighetene maks. Både til å lære studentene engelsk, og til selv å bli bedre kjent med kulturen og menneskene. Selv om jeg nok blir litt isolert (uten internett), tror jeg det kommer til å bli greit. Nå går liksom det meste mye lettere. Utrolig hvordan man blir vant til nye ting.
Og så, min store bekymring for tida: Hva skal jeg gjøre til høsten? ELler, rettere sagt: Hva skal jeg studere til høsten? Det virker for meg som et umulig valg. Så dersom noen har noen forslag eller vil be over det, så vær velkommen til det!

GRATULERER med dagen i morgen, pappa!

"Minstemann, minstemann, i Guds rike er ingen større enn ham.
Jeg blir kalt John, men det gjø'kke det grann.
Jeg er glad at jeg er minstemann"

(Fritt sunget av Ingunn)

søndag, februar 19, 2006

Takk for sist!

Etter å ha vært en drøy uke i Morondava, tok vi med oss alle haldstudentene til Fandriana. Og til litt mer normal temperatur. Puhhh! Det var utrolig koselig å komme tilbake til til studentene ved SFM. Vi ble ønsket godt velkommen, og hele uka var de interessert i hva vi gjorde og hvor de andre vasaen var.
Den første helga var vi på tur til en landsby, tre timers gange fra Fandriana. Vi gikk i stekende sol, men hadde det koselig og sang mens vi gikk. Da vi kom fram ble det en lang pause, for bålet måtte tennes og risen kokes. Deretter var det fotballkamp mellom et lokalt lag og et lag fra SFM. Men for meg som ikke er veldig sprek i fotball, var det mye gøyere å sitte sammen med barna. De er så åpne, så plutselig hadde jeg en sittende på fanget som satt og koste med håret mitt. Og kameraer er de helt oppslukte i. "Film meg! Ta bilde av meg!", skriker de. Så det kan bli interessant å komme hjem og se på filmen og bildene. Ekte afrikaunger med ekte glede!
Om ettermiddagen spiste vi ris igjen. Og så var det et opplegg for studentene, og de lokale ungdommene. Vi hadde samtalegrupper om HIV/aids. Og etterpå skulle vi kose oss. Derfor fikk vi brus! Da ble det stemning. I tillegg til alt dette opplegget skulle de vise film og ha underholdning. Men da klokka var 21.11. var det tid for oss vasaer å gå og legge oss på stråmattene våre. For neste morgen var det tidlig opp for å spise ris, gå i kirka og så gå i tre og en halv time hjem igjen.
Solbrente og fine kom vi tilbake til Fandriana søndag kveld. Og trengte hele mandagen på å komme oss til hektene igjen.
Tirsdag var det valentinesday og bursdagen min. Det startet med at jeg skulle ha engelskundervisning, og at studentene sang for meg. Utrolig koselig. Senere på dagen bakte vi sjokoladekake. Det er ikke alltid like lett når man ikke vet helt hvordan ingrediensene funker. Så det ble litt-brent-sjokoladekake-med-smeltede-seigmenn. Mmmm... Det var litt rart å ha bursdag så langt hjemmefra, og uten ¨å ha dekning på mobilen. Snufs... Men men. Neste dag fikk jeg forresten gave fra ei av studenten. Det var en brus, en sjokolade og ei kjekspakke. Jeg ble nesten litt rørt, for jeg vet at hun ikke akkurat har mye penger.
Nå er vi i Antsirabe på MM. Vi som haldåringer har ansvar for barne- og ungdomsprogrammet. Så i morgen skal vi begynne å lage gipsmasker. Jeg gleder meg vilt, og håper å få lage ei til meg selv også.
Har hørt at det er ekstremt mye snø hjemme nå, men her er det varmt og mye sol. Så jeg håper dere koser dere i snøhulene deres. Og husk: bruk skjerf, lue og votter, så slipper dere å bli forkjølte.

Gud er god. Han lever! ÅÅ, Gud er god. Han elsker meg! Ye, ye, ye.

mandag, februar 06, 2006

Varmt, varmt, varmt...

No er eg saa varm at eg nesten renn vekk! Sit i Morondava, ein by paa vestkysten av Madagaskar; saman med dei andre oystudentane fraa hald. Og etter det eg har faat med meg er det omlag 35 gradar her og klamt. Men er det ikkje slik me vil ha det?
Eg maa seie at den positive loven har hjulpet meg mykje, no ser eg lysare paa det meste. Og ting har byrja verte meit interessante. Det viktigaste for meg har vel vore aa undervise i engelsk paa laerarskulen i Fandriana. Makan til engasjerte og koselege elevar skal ein leite lenge etter. Og eg har verte ein slik laerar eg ikkje skulle ha verte: irriterande engasjert i engelsk grammatikk, smil at eg gloymer aa gje elevane pause. Har aldri fatta at adjektiv kan vere saa morosamt, men no ser eg det. Ikkje berre er det interessant, men eg foler at det er bruk for meg der. Dei treng saart engelsklaerare som snakkar ein engelsk som andre enn gassarane forstaar. I det heile tatt nokon som faar dei til aa vaage aa prate engelsk.
Av andre ting som har skjedd, kan det nemnast koking av ris paa fataperaen (gassisk kokestad), vitjing av ein doveskule her i Morondava, litt kvalme, mange nydelege born (mellom anna ein som alltid tissar paa buksa mi, for han har ikkje paa seg bleie...), mykje song (me har arrangert lovssongskveldar for studentane paa skulen) og vitjing paa eit sjukehus for spedalske.
Det var saerskilt doveskulen som gjorde inntrykk paa meg. Der bur det dove ungar som faar opplaering i det meste, pluss at dei laerer aa prate med lyd. Nokon klarte det veldig bra, medan andre sleit meir. Arbeidet er ikkje alltid saa lett sidan nokon av elevane ikkje kjem dit for dei er 13 aar. Men det var imponerande aa sjaa korleis laerarane tok seg av elevane, fortalde dei bibelhistorier og laerte dei korleis dei skulle faa fram rektige lydar til bokstavane og orda. Det var utruleg artig aa sjaa korleis elevane ba. Fire av dei stilte seg opp paa podiet og ba etter tur. Eg forstod noko av det. Men det var saeskilt han siste som gjorde inntrykk; eg trur berre han sa "kjaere Gud, takk, amen!".
I det heile tatt er det mykje eg faar oppleve her og mange inntrykk aa ta til seg. Mellom anna ein minibusstur paa atten timar, der vegen var saa humpete som eg aldri har sett for. Og det er rart aa tenkje paa at det allereie har gaatt ein maanad sidan eg kom til Madagaskar, det har gaat saa fort.
Og saa: Gratulerer med dagen til Astrid, Mona B (trur eg) og Maria Simone!
De faar ha det bra der dykk er i verda og ta vare paa dykk sjolve og dei som er rundt dykk!

Sitat Liv Hilda: "Aesj, det er blott i senga!!!" (I gaar kveld daa det var saa utruleg varmt at eg sveitta slik eg aldri har gjort for... Aesj...)